Skip to content

Borealis-tekst

DA JEG DRO TIL BUENOS AIRES FOR Å DRIKKE TE MED REYNOLS’ ASTRALE KROPP

Eller: Det tilfeldige møtet mellom en hund og et menneske på alle fire på et fortau i Buenos Aires

ccccc

av Tom Løberg

ccccc

(1) Noen dager etter at jeg kom hjem fra Buenos Aires, hadde jeg følgende drøm: Vi var mange samlet i leiligheten til Anla, folk stod og satt om hverandre uten at det var trangt om plassen. Oppe under taket fløy Roberto rundt og laget merkelige plystrelyder med hendene. Anla satt ved det runde bordet borte i hjørnet, sammen med Paz og flere andre jeg kjente men ikke visste navnene på. Han spilte gitar (en milonga), men det var lyden av en stemme som kom fra gitaren og jeg forstod ikke hva den sa. Jeg spurte noen, men istedenfor å svare tok de meg med ut på kjøkkenet der Roberto nettopp gjorde i stand en kopp mate. Han ga meg koppen og jeg drakk den i én slurk. Maten gjorde alle rundt meg til små, svarte fugler. Jeg fulgte etter dem opp trappen til taket og så dem fly bort over hustakene, i en natt der månen ga mer lys enn solen gjør det.

(2) Buenos Aires – Loddefjord

Første kvelden i Buenos Aires. Før vi dro ut for å spise – Anla, Lasse Marhaug og Line, James Plotkin og kjæresten Chris, og jeg – spilte Anla for oss “Kræsj – en plate uten sikkerhetsnett”, en samleplate fra Loddefjord kulturkontors lydstudio. Med barn og ungdommer han og Roberto arbeidet med da de besøkte Norge i 2003. Sitat fra platen: “Et samarbeid mellom band med psykisk utviklingshemmede og andre lokale utøvere.” Anla og Roberto spiller “eksperimentell musikk”. Et begrep svært lite dekkende for deres musikk og for musikk i denne sfæren i det hele tatt. Begge to underviser barn og ungdom med lærevansker, spesielle mennesker, ingen av dem vil bruke betegnelsen “utviklingshemmet”. En dag i 1993 kom Miguel Tomasin for å ta trommetimer. Han sa, “Hallo, jeg er verdens beste trommeslager”. Dette ble til Reynols. Om man ønsker en annen versjon, kan fortelles at Reynols ble dannet i 1967 da Miguel var tre år gammel. Roberto Conlazo ble født i 1969, Anla Courtis i 1972. Hva gjelder Miguel må man akseptere utsagnene hans som faktiske, selv om de umiddelbart strider mot det rasjonelle, mot det logiske. Bare da oppdager man at de ikke strider mot det rasjonelle eller logiske i det hele tatt. Noen ord brukt av andre for å beskrive Reynols’ musikk: Hot dog. Prima ballerina. Trykk. Herbergist. Kontra. Serpentin. Plaster. Skure. Kollokvium. Å tilbringe en dag med Anla og Roberto er å gjennomgå en utrettelig serie med ideer-innfall-opplevelser som nekter å la seg forstå-oppfattes i form av eller som et eller værende en helhetlig eller enhetlig eller meningsfull form og/eller uttrykk.

Reynols er et begrep i musikkverdenen. Uten at man kan fylle dette begrepet med konkret innhold. Det finnes konvensjoner for andre former for musikk. Her blir enkle ideer omfattende konsepter og konsepter oppløses til ingenting. Å gjøre en plate med 10.000 kyllinger gjør alle konvensjoner meningsløse.

Jeg forstod plutselig bedre hvem de to er, da vi en lørdag spiste parillada complete og Anla gjorde opptak av maten vår. Roberto poserte med en pommes frites i nesen og fortalte oss sin drøm: “Denne drømmen hadde jeg for ett års tid siden. Jeg var i parken. Der var Mr. T*, som red innbitt rundt på en ponny, med masse støv som virvlet opp. Denne drømmen glemmer jeg aldri.” Poenget med denne anekdoten er å vise hvordan Roberto virkelig ble Mr. T når han fortalte drømmen; noen mennesker er det de gjør seg til.

Dagboksnotat, 27. august: Hvordan beskrive Roberto? Han er som Buenos Aires, et schizofrent kaos av innfall, opptrinn og fantasier, en menneskelig collage-mixmaster. Anla sa om ham, “Roberto never stops. He’s a metaphysical clown.” Han spinner videre på alt; pommes fritesen ble en karakter i en historie som spant videre i de mest usannsynlige kombinasjoner av tanker og ideer. Anla er ganske annerledes; mer grublende, en alkymist, med glimt av noe nesten magisk. Kanskje prikle er et riktigere begrep. “Et spirituelt risikopar.”

Vi fikk bo i Anlas leilighet i to uker. Han ga oss nøklene og sa, “This is your home now”.

(3) The Life and Death of Underground Music in Buenos Aires:

I 2004 brant nattklubben República Cromañón i Buenos Aires, 194 mennesker døde; “It began during the early stages of a concert by rock band Callejeros when a flare ignited soundproofing material on the ceiling.” (Buenos Aires Herald, 25. aug. 2005) Dagen før vi ankom ble det reist tiltale mot ytterligere 7 ansvarlige, i tillegg til de 22 som allerede var stevnet. Brannen gjorde slutt på all konsertvirksomhet på steder som ikke var definert som en scene (barer, cafeer, klubber). FESTIVAL DECIBEL II gikk av stabelen på TEATRO EMPIRE, en vakker, art deco teatersal fra 1934. 240 mennesker kom for å høre Anla spille med MINECXIO V og Roberto med COSMIC MOSTACHOLLI. Lasse Marhaug og jeg spilte der som TWO LIMITED, Lasse spilte også solo, det samme gjorde James Plotkin, kjent fra bla. KHNANTE, samt legendariske Nelson Gastaldi, byens avantgardistiske guru. Etterpå snakket jeg med mennesker som takket oss for “den første konserten med eksperimentell musikk i Buenos Aires på åtte måneder.” Anla: “Of cause I feel sorry for all the people who died, but the fire also killed the underground scene.”

(4) Reynols spilte på et torg; politiet kom og jaget dem bort. Uken etter kom de tilbake, koblet gitarene i gresskar og spilte. Også da stanset politiet dem, som “dårlige representanter for Argentina.” Jeg spurte Tom Chimichurri om denne hendelsen og han sa: “When in Buenos Aires, do as the Romans.”

(5) Møte med to mennesker som har påvirket Conlazo/Courtis i Buenos Aires

1. Miguel Tomasin. Det som slo meg med Miguel var dem kraftfulle verdigheten han utstrålte, roen. Han satt midt i blant oss, i lange perioder sa han ikke noe, han drakk te og spiste småkaker. Han bor med sin mor noen få kvartaler fra Roberto, i tiende etasje. Et borgerlig hjem, det er rolig der oppe, lyden fra trafikken er bare et sus i bakgrunnen, luften merkbart renere. Moren serverte te og kaker. Miguel var sentrum og likevel holdt han seg utenfor; han kontrollerte situasjonen, han var “the Master om Ceremony.” Han er mannen som startet Reynols og en rekke andre prosjekter. Han er verdens beste trommeslager. Han har vært gjest på frokost-tv og de mest profilerte talkshows i Argentina. Jeg har aldri opplevd noen som hadde en slik befalende kontroll uten å gjøre noe annet enn å være tilstede. Miguel lente seg over mot Roberto og sa, “The Skys of Flimming are Blue.”

2. Nelson Gastaldi. Komponist, maler, forfatter. Jeg traff ham for første gang på FESTIVAL DECIBEL II. I foajeen før konserten snakket jeg lenge med ham, dvs. han snakket lenge til meg – på brokker, i fraser og uttrykk på spansk, engelsk, tysk og svensk om hverandre – “tilsammans”. Han bor ved bydelen Once, i et hus med over 20 katter. Jeg ble introdusert til hans datter – “This is my daughter” – som jeg pga. uttalen trodde var hans “doctor”. For en mann på godt over 70 år er det kanskje lurt å ha med seg en lege når man spiller live, tenkte jeg. Datteren fortalte meg inngående om hvor vakkert det var i Norge, noe hun hadde sett på tv. Nelson fortalte meg om norsk musikk. Han hadde studert den i en årerekke på biblioteket på den engelske ambassaden. Han ramset opp navnene på en rekke norske, svenske og danske komponister. Han tilhører en annen verden, musikk for ham er en initieringsprosess, “Discovering things that are not normal or average.”

(6) En søndag forlot jeg Lasse og Anla i leiligheten og gikk bort til Av. Corrientes for å drikke espresso på La Opera og kjøpe plater. Utpå ettermiddagen ble jeg sulten og gikk på Pippos (Paraná). Jeg trodde først det var stengt fordi lyset var slått av. Men kelneren vinket meg inn, han så på meg med en blanding av overbærenhet og mild forundring. Ingen kommer for å spise middag klokken 17.30 en søndags ettermiddag. Ikke på noen annen dags ettermiddag heller. Jeg bestilte en Bife de Chorizo med salat og en øl. Jeg spiste og tenkte på hvor lett det er for en nordmann å havne i utakt med en by på 14 millioner. Slik forstod jeg byen bedre. At en by så stor har en så fast rytme, at man må lære å gli inn i en flyt der byen åpenbarer seg. At å spise middag på ettermiddagen er nok til at livet går deg forbi senere på kvelden, når resten av byen trekker til restaurantene.

(7) Det er over 40.000 registrerte taxier i Buenos Aires. Taxi er en billig og praktisk måte å bevege seg rundt i byen på. Man blir fort lei av å gå i gatene, luftforurensningen er høy, det blir lange avstander. Det er en veldig stor by. Taxisjåføren som kjørte oss fra havnen og opp til Xul Solar-museet merket vår misnøye med Michael Bolton-låten som ble spilt på radioen. Han satte på en kassett med Pink Floyds Piper at the Gates of Dawn. Vi bifalt dette og begynte å diskutere Pink Floyd, dette hadde vi ikke hørt på lenge. Taxisjåføren snudde seg mot oss og sa: “Pink Floyd is my life.”

(8) Hvordan Reynols transformerte seg til det vi tror er verden og så gikk i oppløsning: “There used to be one Reynols, now there are thousands. There were one Reynols, now is there thousands. The large quantity which now is there you used for having 1 Reynols. It was used to be Reynols. Maintaining there has thousands. You used for having one Reynols. Now there is a large quantity. It was used in order to be Reynols. To support there has thousand. You used because of the thing which has 1 Reynols. Now there is a large quantity. It was used, in order to be Reynols. Support have thousands. He became, to have used for Reynols. He became in order to use for Reynols. He has become, so that he used for of Reynols.” Reynols ble oppløst i 2003 – en ny syklus er påbegynt.

(9) Etter vår sedvanlige frokost, med croissants med dulce de leche og mate cocido, satt jeg og leste Buenos Aires Herald. Anla sa, “Tom, du vet mer om Argentinsk politikk enn jeg gjør.” Jeg spurte om han ikke fulgte med, det var oppkjøring til parlamentsvalget i oktober, hver dag var det demonstrasjoner i gatene. (Dagen vi kom var det gateslagsmål mellom demonstranter og politiet. Arbeidsledigheten er høy, lønningene er lave, de politiske fløyene angrep hverandre for å bedrive destabiliseringspolitikk; kjøpekraften for offentlige lønninger har sunket med 70 prosent siden 2001-02. Anla kaller det “the Argentinian Style” – tingene halter av gårde på sitt skjeve vis. Selv har han fire forskjellige jobber; Roberto har to. Et halvt århundre med militærkupp, korrupsjon og vanstyre, rasering av det offentlige tilbudet og en valuta som mistet all verdi – igjen – på begynnelsen av 90-tallet. Forfallet er synlig i Buenos Aires, forskjellene mellom rike og fattige likeså. Buenos Aires er en kontinental by i Sør-Amerika, bosatt av sør-amerikanere med immigrantbakgrunn som forholder seg til en i all hovedsak europeisk kultur, men mangler fundamentale, vestlige demokratiske vaner. (Det er ikke merkelig at Roberto elsker denne byen og lar seg inspirere av den til de grader han gjør.) (Pablo, vår popmusikk-venn, låste fast sykkelen sin; han beklaget seg over å måtte gjøre det, “men dette er den tredje verden.” Han skulle bare visst hvordan det er i den første.) Dette er her og nå mer estetikk enn virkelighet; det er en tilstand, omstendigheter som påvirker/bestemmer måten å leve livet på. (En av de første dagene vi var i Buenos Aires var det en notis i Herald – forøvrig den eneste nyheten fra Norge vi fikk her nede – om at Norge for femte året på rad ble kåret av FN til det beste landet å bo i. Anla sa, mens han laget linsegryte til oss, “You can do anything in Norway, you are so good.” Først da jeg var hjemme igjen, kom jeg på et svar: “Vi gjør ikke det vi vil, vi gjør det vi kan. “)) Anla sa han ikke relaterte seg til den virkeligheten mine aviser presenterer, at han ikke ser på tv – “dét er ikke virkeligheten”. Anla sa: “The only option is the metaphysics.”

(10) Gud har et tv-show i Buenos Aires

Roberto og Anla spiller fotball uten mål. En av de første, virkelig store opplevelsene i mitt liv var VM i Argentina i 1978. Reynols hadde da allerede eksistert i 11 år, noe jeg ikke var klar over. Jeg var fan av Mario Kempes og samlet på klistremerker til min klistremerkebok. Jeg visste ikke at Argentina var en militærjunta, at i perioden 1973-1983 ble minst 10.000 mennesker bortført, torturert og drept i “Den skitne krigen.” Johan Cruyff visste det; han nektet å spille fotball i et diktatur. Antageligvis var dét grunnen til at Nederland ikke kom til finalen, der Vest-Tyskland tapte for vertsnasjonen. Argentinere i dag har et blandet forhold til denne seieren. I et land der folk er ekstremt opptatt av fotball (for eksempel dyrkes Maradonna fremdels som et ikon – du finner bilder av ham overalt (han er blitt tynn igjen etter oppholdet på Cuba og fått sitt eget tv-show), til og med t-shirts og grafittibilder på veggene over hele byen med påskriften “Gud” og jeg husker jeg forbannet ham i VM i 1986 da han handset inn et mål i duell med Peter Shilton, som for meg alltid vil være en av de største keepere gjennom tidene (han hang etter armene med lodder på anklene for å gjøre seg lengre, for han var egentlig for kort til å være keeper), men tilga ham da han driblet seg gjennom hele det engelske landslaget og scoret et av historiens flotteste VM-mål) ble denne seieren noe som ifølge Anla legitimerte diktaturet internasjonalt og således forlenget det med flere år. Kan man stille Mario Kempes til ansvar for dét? Ifølge Miguel fins det en egen fotball-farge.

(11) Den første CDen Reynols utga var “Gordura Vegetal Hidrogenada, en CD som oppløste seg 15 sekunder før du åpnet coveret. Den innholdt 10 THEORIES ABOUT THE EXISTENCE OF THE UNIVERSE

1. It was created by an involuntary sneeze

2. It came as gift in a french fries promotion

3. It exists only because the mosquitos exist

4. It was never created

5. It’s a cardiovascular illness of the Creator’s Dog

6. It created itself because it was bored and it wanted to see war movies

7.

8. It practices Yoga

9. It’s only a publicity trick

10. ————————————-

(fra “Gordura Vegetal Hidrogenada” (“Vegetal Hidrogenated Fatness”) 1995. No label. Argentina)

(12) ?

(13) En fiksjon, skrevet for anledningen av Tom Chimichurri: Det første mennesket han så den dagen var også det siste. Det forekom ham at denne personen egentlig ikke kunne være den samme eller være seg selv begge gangene. Dét er det vel riktigere å si, tenkte han med seg selv der han stod. Han var ikke seg selv begge gangene. Det var først og fremst et geografisk problem som gjorde det umulig. Men det var mer enn likheten som fikk ham til å forstå at det likevel måtte dreie seg om den samme mannen han så og som stod der og så på ham på perrongen. Men om det var slik måtte de to ha foretatt den samme reisen samtidig, for det gikk bare dette ene toget daglig på denne strekningen ut hit til provinsen og han hadde gått gjennom toget to ganger på vei til spisevognen i første vogn fra sin plass helt bakerst. Ikke hadde han sett denne mannen ombord i toget, det var nesten ingen på toget i det hele tatt. Det var slik er Argentina, tenkte han, byer med ingenting i mellom. Få reiste helt ut hit uten å være nødt til det, her var ingen jobber, alle dro inn til byen. Heller ikke hadde han sett ham på perrongen på stasjonen i Buenos Aires før avgang og han var alene om å gå av på endestasjonen. Likevel stod mannen der nå og så på ham og hadde således stått der da toget kjørte inn på stasjonen, slik han hadde gjort det da han kom ut fra leiligheten sin med kofferten og stod og ventet på drosjen som skulle ta ham til stasjonen. Han satte ned kofferten og så mannen rett i øynene. Hvordan kom De hit ut før toget? spurte han rett ut. Jeg gikk, svarte mannen, uten å røpe noen overraskelse over spørsmålet. Hvordan kan De gå fortere enn toget? spurte han. Jeg gikk ikke raskere enn toget, jeg gikk bare en annen vei, svart mannen, fremdeles med den samme roen i stemmen. De spøker! brøt han ut sint, De driver gjøn med meg! Hvorfor skulle jeg det? spurte mannen. Hvorfor følger de etter meg? ville han vite. Hva får deg til å tro at jeg følger etter deg? svarte mannen. De stod der da jeg kom ut og nå står de der nå også, sa han. Eller så er det slik at du kom ut der jeg stod og nå stiger du av toget der jeg står og venter, sa mannen. Han hadde ikke tenkt over dét som en mulighet. Det har altså ikke noe med meg å gjøre? spurte han, nå en smule forlegen. Overhodet ikke, svarte mannen. Jeg venter på noen helt andre. Han så etter toget som seg ut fra stasjonen. Men de har tydeligvis ikke nådd toget, for de kom ikke med det. Mannen unnskyldte seg og gikk inn i stasjonsbygningen. Beskjemt tok han opp sin lille koffert og gikk nedover vegen til hotellet der han skulle overnatte. (Oversatt av Tom Løberg)

(14) Jeg ba Anla og Roberto om 10 spørsmål de ville Borealis-publikummet skulle svare på:

1. Can you imagine a first question for this interview? Answer it holding a Kiwi in the right hand and imitating the sound of a Wild Seagul.

2. What would happen to the nordic microscopic ecosystem if small portions of the norweigian snow are suddenly replaced by argentinian snow?

3. Who would be the winner in a Ping-Pong match between Merlin the Magician and Fu-man-chu? Give an imaginary prize to the looser.

4. Do you know that Napaoleon in his terrestrial life didn’t have a chance to taste Chimichurri**? Compose an Opera where Napoleon begins to play drums as Gene Kruppa after a Chimichurri Overdose.

5. Can you imagine the sound of your pancreas?

6. Do you know that in South America there is an embalmed dog with healing powers that is visited by 1000 persons per week with the only aim of caress his head?

7. What is the common link between Billy Idol and Kabala? Explain your answer using a colour of the rainbow as poncho and practicing a slow flip-flap toward the east.

8. Discover how many operations were practiced on Joan Collins’ nose? Muliply that number 56 times and when you have the result give that number of kisses to your grandsons in a spring afternoon.

9. Have you noticed that in the 8th dimension “La Gioconda” is a George Foreman’s portrait? (verify this in the backwards of the painting)

10. Imagine the last question of this interview and don’t answer it until you are 100 years old. Then forget about the existence of this catalogue and in your next reencarnation trade it for a Carlus Magnus’ artifical beard kit.

ccccc

(*) Mr. T er en amerikansk skuespiller, berømt for sin ekstremt aggressive holdning (“xxx”) og for roller i Rocky 3 og tv-serien The A-Team.

(**) “Chimichurri is a typical argentian condiment-sauce with slight spicy taste that is used on grilled meat.”***

(***) For mye chimichurri gjør deg til John Wayne.

Advertisements
%d bloggers like this: