Skip to content

“body.move”

Please go here for this information in English

TEKNISK

Videoinstallasjonen kjøres fra to DVD-spillere, på hver sin TV-skjerm. Skjermene står fortrinnsvis på gulvet, i skrå vinkel til hverandre.

DVD A og DVD B er satt opp til å spilles i loop. DVDene har ulik lengde, slik at når installasjonen går skjer ikke de to samme hendelsene samtidig på de to skjermene. Hendelsene vil hele tiden forrykkes i forhold til hverandre.

DVD A: 6 min og 46 sek. DVD B: 6 min og 7 sek.
DVD PAL. Format: 4:3. Sort/hvitt. Uten lyd.

VISNINGER

Juni 2010 – “Gathering Grenland” (Porsgrunn)
Februar 2011 – “PAPAY GYRO NIGHTS 2011” (Orkenøyene)
Mars 2012 – IS700 (Island)

KONSEPTET

Å gå er noe som de fleste av oss kan ta for gitt. Det er noe vi gjør med like stor bevissthet som vi puster eller blunker. Vi tenker lite eller ingenting på hvordan vi går – i mange tilfeller heller ikke på hvorfor. Vi går til eller fra; vi går for å gjøre noe eller få noe gjort. Likevel reagerer vi instinktivt på hvordan andre mennesker går. Måten en person går på forteller oss noe om den som går; tenkende, bestemt, lekent, nervøst, lykkelig. Vi søker innstinktivt å finne “evidence of character” som passer bevegelsen. Tempo, holdning, fysiske hemninger blir som symboler på personlighet, følelser og temperament.


“body.move” er laget med utganspunkt i 1960- og -70tallets filmede performancer; den er gjort ikke for et publikum, men for kamera i et studio, slik mange tidlige videoverk ble unnfanget.

Lokalet begrenser handlingene: Innendørs og foran en anonym vegg. Det er distanserende. Men det fremhever også “karakteren” – som ses tydeligere enn om han var i et mer naturlig miljø.

Ved oppsettet ble det trukket lodd om rekkefølgen på klippene/hendelsene. Videoen er grovt og enkelt klippet sammen. Ikke noe dramaturgi, kun en serie enkeltstående hendelser. Ikke noe interaksjon mellom de to skjermene; kun tilfeldig sammenstilte hendelser.

Verket er ikke ment som et katalogarbeid – eller en typologi – over gangarter; her mangler flere karakteristiske måter å gå på, som f.eks. det å marsjere. Snarere er det tanken å uttrykke hvordan bevegelse er knyttet til “personlighet” – hvordan (ofte ubevisste) måter å gå på gjør hvem vi er synlige for andre.

Men hva kan vi egentlig vite? I dette arbeidet er årsaken til hvorfor ikke tilstede; så hvor sikker kan man være på at personen faktisk uttrykker de følelsene vi tillegger ham? Kan det være at de fins mest som et resultat av filmatiske klisjeer, av den overdrevne mimikken, slik vi igjenkjenner den igjen fra bla. stumfilmens gestiske skuespill? For i motsetning til f.eks. stillbildet, er filmens force nettopp fikseringen av en bevegelse, ikke av et øyebikk; det er bevegelsen som er handlingens grunnlag.

Dette momentet er delvis understreket i verket ved at det vises simultant på to skjermer – A og B – men i en slik form at bevegelsene ikke er parallelle. Det er også sli at enkelte bevegelser som er unike for henholdsvis skjerm A og B.


På skjerm A går personen frem mot og tilbake fra kamera mens han på skjerm B går forbi kamera, som regel mot venstre. Denne sammenstillingen av bevegelse i ulike akser er med på å understreke hvordan tilskueren forholder seg til “karakteren”. På skjerm B vil man ha en naturlig distanse, man betrakter noen som utfører en handling. På skjerm A – der “karakteren” i halvtotal ser rett på tilskueren – tvinges tilskueren til å involvere seg mer; hvem er det jeg har foran meg? Hva er det han vil?

En annen grunn til å vise verket på to skjermer, er for å vise likehetene i begevelser gjort på ulikt følelsesmessig grunnlag. Flere elementer i hendelsene vil alltid være like, selv om årsaken som fremprovoserte dem er vidt forskjellige.

Å gå er personlig frihet og begrensning i én og samme hendelse. Men å gå er en påminnelse om de rammer vi bevisst og ubevisst setter for oss selv – og de forestillinger vi gjør oss om andre.

© 2009 Pastiche Films

Advertisements
%d bloggers like this: