Skip to content

ROGER CORMAN

ROGER CORMAN – the Man Who Ate Hollywood
ccccc

I 1956 regisserte Roger Corman åtte filmer. I sin karriere har han produsert over 550 filmer og regissert ytterligere 50. Han er et ikon for lavbudsjettsfilmen, og antageligvis den mest innflytelsesrike og helt sikkert den mest suksessfulle produsenten i Hollywoods historie.

rogercormantablepic

Roger William Corman ble født i Detroit i 1926. Han er utdannet ingeniør og begynte på gulvet i 20th Century Fox, der han til slutt endte opp i manusavdelingen. I 1953 solgte han sitt første manus, “Highway Dragnet”, og for pengene han tjente produserte og regisserte han sin første film, The Monster From The Ocean Floor (1955). Filmen ble – som alle unntatt én av hans filmer – en suksess.

Han fikk kontrakt med American International Pictures, et lavbudsjettselskap, og for dem regisserte og produserte han frem til 1970 et femtitalls filmer i alle genre: western- og gangsterfilmer, horror og sci-fi, rocke- og bikerfilmer. Alle på minimale budsjetter, med innspillingstid fra to-tre dager til tre uker. Legendarisk er innspillingen av en av hans mest kjente filmer, The Little Shop of Horrors, der manuset ble skrevet på fem dager, mens selve innspillingen tok to dager og en natt. En annen historie som forteller noe om arbeidsinnstillingen hans, er da han dro på to ukers ferie til Hawaii og kom tilbake med tre filmer.

Han regisserte ofte fem-seks filmer i året, foruten å produsere et stort antall filmer for andre. Han spesialiserte seg på å arbeide med små tekniske team, laget spesialeffektene selv, brukte filmsett og scenografi fra andre filmer, eller spilte inn på location. Han hyret halvkjente/halvglemte skuespillere, kjente nok til å trekke folk, men mye billigere enn mer kjente stjerner.

Felles for alle filmene han regisserte for AIP var at de tjente gode penger. Bare én gang tapte han penger på en film, The Intruder, med William Shatner i hovedrollen. Det er en film om raseproblematikken i sørstatene, og en ganske atypisk Corman-film. Tittelen på hans selvbiografi, “How I Made a Hundred [Håndholdt Corman] Movies in Hollywood and Never Lost A Dime” (1990), er således ikke helt riktig. Han lot egne politiske synspunkter ligge fra da av, og konsentrerte seg om genrefilm og exploitation. Han kan likevel skryte av en unik posisjon som den mest suksessfulle regissør og produsent i Hollywoods historie – kommersielt sett.

Men om han er kjent som “Kongen av B-filmer” er filmene hans bedre enn innspillingsmetoden kan tyde på. Svært få av dem er direkte dårlige, nesten alle er svært underholdende. Filmene hans er kjappe og effektivt fortalt, har mye action, men også en god dose humor. De stramme vilkårene gjorde at han måtte eksperimentere mye som regissør, en eksperimentering mer av nødvendighet enn av kunstneriske hensyn, men svært dannende for hans filmstil og holdningen til filmproduksjon. Dertil kom hans talenter for kreativ markedsføring.

An unspeakable horror… Destroying… Terrifying!
Hans credo er og var at man kan produsere kvalitetsfilm for veldig lite penger. Utover på 60-tallet kunne han produsere filmer med stadig større budsjett som følge av suksessen filmene hans hadde. Som filmskaper nådde han sitt høydepunkt med horrorfilmene basert på Edgar Allan Poes fortellinger, den første kom i 1960 med House of Usher. Da begynte et svært produktivt samarbeid med Vincent Price i en serie filmer som gjorde ham berømt langt ut over undergrunnsmiljøer og lavbudsjettskinoer, og som også ga ham et navn i kunstfilmkretser.

I 1970 regisserte han sin til da siste film, Von Richtshofen and Brown. Han var lei av å bli overkjørt av AIPs produsenter og at selskapet til stadighet klippet i stykker filmene hans. Han ville ha full kontroll selv, og brøt med AIP i 1970 og stiftet sitt eget selskap, New World Pictures. I et intervju fra 1974 forklarer han beslutningen med å begynne for seg selv på denne måten: “By having my own company, I can do two things: I can make my own films the way I want to, without interference; and I can control the way they’re sold, and the financing, myself.”

Every man its prisoner… every woman its slave!
Som AIP spesialiserte også New World Pictures seg på exploitation-filmer. Ikke alle filmene gjorde det like godt, men ingen filmer gikk dårlig, noe som i [Fra “It Conquered the World”] Hollywoods historie er ganske unikt. Etter hvert som suksessene fortsatte på løpende bånd, ble produksjonene dyrere, men grunntanken var fremdeles den samme: best mulig film for minst mulig penger. På begynnelsen av 80-tallet var New World det største uavhengige produksjons- og distribusjonsselskapet i USA, og står i dag som det mest suksessfulle uavhengige produksjonsselskapet i amerikansk filmhistorie. Arbeidet med å drive New World – med finanisering, produksjon og distribusjon – gjorde dog at Corman ikke hadde tid til å regissere selv, og med unntak av Frankenstein Unbound (1990) har han siden bruddet med AIP konsentrert seg utelukkende om rollen som produsent.

Med New World satset Corman også sterkt på å utvikle talenter innenfor egne studiovegger, lot dem få prøve seg (med svært begrensede budsjetter) og fikk filmene deres ut på markedet. Foruten sin enorme produksjon er dette en annen ting han er blitt legendarisk for: Ingen annen enkeltperson i moderne tid har fostret frem flere talenter enn ham. Regissører som fikk sine første muligheter under ham i AIP eller New World, teller navn som Jonathan Demme, Ron Howard, Allan Arkush, Joe Dante, Francis Ford Coppola, Martin Scorsese, John Sayles, Peter Bogdanovich og James Cameron. Av skuespillere kan nevnes Jack Nicholson, Bruce Dern, Peter Fonda, Diane Ladd og Robert de Niro.

Hired to kill the woman he loves!
Corman har i seg selv vært en filmskole. Peter Fonda fikk for eksempel delta i alle deler av produksjonen av The Wild Angels, Cormans egen motorsykkelfilm fra 1966: “I don’t know what other [Filmplakat] actor ever got this sort of education from making movies. It wasn’t a school of hard knocks, but a school of how to learn to pick locks. When you seemed to be locked in by adverse circumstances, you found that, very often, those circumstances actually freed you to do other things. Roger was great in teaching you lessons like that.” Fonda brukte denne lærdommen da han senere produserte Easy Rider (1969, Cin h-01), regissert av Dennis Hopper.

De stramme vilkårene Corman arbeidet under da han selv regisserte for AIP, videreførte han i produksjonene til New World. Han er en hands-on produsent, og mange av regissørene forteller at han har klare meninger om hvordan filmene skal være. Ikke alle liker det, men de fleste medgir at han som regel har rett. Joe Dante, som slo igjennom med den enormt populære Piranha for New World i 1978, fortalte om det på denne måten i et intervju: “The secret of New World’s success is not what’s in the picture, but what isn’t. The rough cut usually contains all the director’s mistakes, all the stuff that doesn’t work. Roger, at this point, usually sees it and freaks out. He then calms himself down and says something like, ‘Well, we have a good picture here if [Filmplakat] we can just dig it out’ – which can frequently be an upsetting experience for a director because Roger’s idea of what the picture is about and the director’s frequently don’t coincide.”

Their credo is violence… Their God is hate…
Dante begynte som trailer-klipper for New World, sammen med Allan Arkush (som gjorde Rock ‘n’ Roll High School (1979), og senere er blitt en fremtredende tv-regissør). Dante fortsetter: “New World isn’t a producer’s studio or a director’s studio. It’s an editor’s studio. All the New World pictures that have been successful have been so because of their tight editing. Roger is one of the best editors around.” Trailer-klippingen ble Dantes filmskole. Da han sluttet i New World for å ta steget opp i Hollywoods elitelag av regissører med filmer som Gremlins (1984) og Innerspace (1987), uttalte Corman at nå hadde han mistet sin beste trailer-klipper.

New World ble et sted der man kunne prøve og feile, og der fiaskoene alltid kunne klippes om til noe salgbart. Dante forteller: “A lot of places you work at, you never know if someone will pull the plug on your film or not. When you work with Roger, however, you know that the film will be finished no matter what. He’ll never give up on a movie. No matter how much you screw up, you know it’s going to come out … which is rather nice.” En uttalelse som også forklarer noe om hvorfor så mange av New Worlds filmer har tjent gode penger.

We defy you to stare into this face
Talentene fikk prøve seg – og talentene ble utnyttet for det de var verdt. Peter Fonda: “When he did a film he did it spare, and that allowed a lot to flourish. It allowed other people to be creative. Their creativity was necessary in order to make up for the deficiencies in the budget. I believe that their group effort showed on the screen. Roger was an efficient yet experimental director. He pioneered the formula ‘Don’t waste it, ’cause you may not get the chance to shoot it again.'”

Gary Kurtz, som arbeidet som produsent for Corman og som senere produserte Star Wars (1977) og The Empire Strikes Back (1980), forteller: “Somehow, Roger used to be able to pull of these incredible stunts. He made money out of what looked like complete disasters.” Et eksempel er da Corman sikret seg rettighetene til en russisk sci-fi film som så ble klippet opp. Alle sekvensene med spesialeffekter ble satt inn i en nyinnspilt historie der en kvinnelig vampyr strandet på en planet reddes av det intetanende mannskapet på et forbipasserende romskip. Slik sparte man penger på å ikke måtte lage effektene selv i filmen Queen of Blood (1965). En av Cormans hemmeligheter er å hele tiden følge markedets smak. Genrefilmer er ofte trendfilmer og Corman har hele tiden følere ute for å kunne følge publikums skiftende smak. Da bikerfilmene mistet publikums interesse mot slutten av 60-tallet, begynte han å produsere sykepleierfilmer.

The funniest picture this year!
Men om han blir berømmet for å skape og gi talenter en sjanse, er han også kritisert av enkelte for å frata filmskaperne kontrollen og legge for stor vekt på filmens exploitation-aspekter til fordel for finere filmatiske poenger. Selv har han alltid hatt en pragmatisk innstilling til sitt yrke: “We live in a compromised society and I think of myself as something of an compromised artist. Certainly I care about what I bring into a film and what the audience takes out of it, but I also want my pictures to make a profit. You try to do good work and have commercial success simultaneously.”

Etter et tiår med lavbudsjettfilmer, bestemte Corman seg for å ta New World et steg videre. Han produserte den spektakulære Battle Beyond the Stars (1980). Løselig basert på The Magnificent Seven (1960) og i tråd med Star Wars-bølgen, var den New Worlds dyreste film (fem millioner dollar). Filmen ble nok en suksess, men Corman var i utgangspunktet lite interessert i å betale andre masse penger for spesialeffekter: “Then, the thought struck me. Why not build my own studio and special effect shop and do everything for a lower price.” Denne måten å arbeide på – med full kontroll over finansiering, produksjon og distribusjon – er svært lik måten de store, klassiske studioene ble drevet på i Hollywoods gullalder. Men til forskjell fra da han regisserte for AIP, var det ham selv som nå satt igjen med all profitten.

Naked violence
Men Corman hadde også andre ambisjoner med New World. Selskapets filmer gjorde gode penger, men Corman ville ikke bare bli assosiert med den type exploitation-film som AIP stod for. Hans store kjærlighet til europeisk film gjorde at han i 1973 kjøpte de amerikanske rettighetene til Ingmar Bergmans Viskningar och rop (1972, Cin v-04). Det var et sjansespill, som tross alle advarsler lønte seg forbløffende godt. Filmen ble en av New Worlds største kassasuksesser, og med den åpnet New World som distribusjonsselskap nesten alene døren for kunstfilm på det amerikanske kinomarkedet på 70-tallet. Flere titler fulgte, deriblant Fellinis Amarcord (1973, Cin v-02), Schlöndorffs Blikktrommen (1979, Cin s-01), Resnais’ Min onkel i Amerika (1980), samt filmer av fremtredende regissører som Francois Truffaut, Akira Kurosawa og Werner Herzog.

I 1983 solgte han New World Pictures, men allerede dagen etter salget startet han selskapet Concord-New Horizons, som spesialiserte seg på å produsere litt dyrere filmer, samt film for fjernsyn. Selv om han som regissør og produsent har vært en av Hollywoods mest iøynefallende personligheter, har han alltid vært en ganske utypisk personlighet i filmbyen. Barbara Boyle, New Worlds tidligere visepresident, beskrev ham på denne måten: “He’s a very enigmatic figure. In his own strange way, he’s shy and introverted. While he’s very pleasant to everyone, he’s not one to tell you a lot about how he really feels.” Tross sin utrolige suksess innenfor filmindustrien, har han levd et stille liv med sin kone. De har vært gift siden 1970, og har fire barn.

Bertha was jes’ a little bit free’er than most

Men han er fremdeles en arbeidsnarkoman og aktiv i en alder av nesten 80 år. Og når den endelige historien om Hollywood skal skrives vil han være en av de største. Produsenten Alex Gordon ga ham dette skussmålet: “He was a very good director. He was easy going. He knew what he wanted. He ran a very calm, quiet set which, considering the subject matter, was quite miraculous.” Og John Sayles følger opp: “He’s the kind of person who was willing to take a gamble on someone who’d never written a screenplay before.” Corman var og er en hardnakket og iherdig filmelsker, og kom selv med denne oppsummerende kommentaren til sin egen karriere: “Through all these years my cheif objective has been to get the picture finished and have a bit of fun. In that order.”

Tom Hovinbøle / Cinemateket i Trondheim, høsten 2004

Advertisements
%d bloggers like this: