Skip to content

Divine

Du kan laste ned denne artikkelen her, slik den stod på trykk i musikkavisen Backstage

ccccc

DIVINE – HISTORIENS VAKRESTE STJERNE

xxxxxx

“When you think of a bombshell, you think of Monroe or Mansfield, you don’t think of a three-hundred-pond man. People like to be shocked.” – Divine

Divine var mannen som ble trashens dronning. Han er legendarisk for å ha spist hundedritt. Han var notorisk beryktet for sin outrerte stil. Han var skuespiller, dragartist, discostjerne. Han er den ultimate kulthelt. I høst ville han fyllt 60 år, om ikke fedme, et forstørret hjerte, søvnproblemer og mange års marihuana-misbruk førte til hans alt for tidlige død i 1988.

6a00d8341d0a0f53ef00e54f2115e28834-800wi

My first wanted poster and I look just awful!

Han ble født som Harris Glenn Milstead 19. oktober 1945, i en forstad til Baltimore. Han var et feminint barn og ble mobbet på skolen. Faktisk endte han opp med politivakt på skoleveien, til foreldrene flyttet til en annen del av byen. Foreldrene fant et nytt hus i samme gate som gutten som skulle få en avgjørende innflytelse på Glenns liv – John Waters.

Waters og Divine skulle komme til å bli et av filmhistoriens store radarpar, og Waters skrev dette om ham etter hans død: “Divine was a dear friend and my star. He was my Elisabeth Taylor. I could never replace him, and I would never try. I never thought of Divine as a female impersonator. I thought of him as a great character actor that started his career playing a homicidal maniac and ended it playing a loving mother. Which is a pretty good stretch, especially when you’re a 300-pound man. Divine and I will be linked together forever, and I’m glad of that.”

Glenn utviste allerede I barneårene sunne interesser for ting alle som aspirerer mot legendestatus interesserer seg for: Blomsterdekorasjoner, moter og hairstyling, og interiørdesign. Som gutt snek han seg til å prøve på morens klær; en gang ble han oppdaget av bestemoren og kjeppjaget rundt om i hagen. På high school deltok han i alle skolestykkene, og gikk på en Halloween-dans utkledd som sitt store idol, Elisabeth Taylor.

Han var av natur noe for seg selv. Det var ikke før han kom i kontakt med det homofile undergrunnsmiljøet i Baltimore, og begynte å snike seg ut om kveldene for å frekventere klubbene, at han fant et miljø han endelig følte seg hjemme i. Dragartister, transvestitter og den rike floraen av Baltimores homser ble hans nye omgangskrets. Det var også her han ble kjent med David Lochary, som senere ble Waters’ faste leading man.

Glenns interesser til tross, foreldrene forsøkte enn så lenge å støtte ham. Han jobbet som frisør, og endte opp med å drive sin egen salong (finansiert av foreldrene) i seks år. Det var i denne perioden han ble kjent med Waters. Det var på grunn av dette at foreldrene skulle komme til å flytte én gang til, denne gang uten Glenn. Da det ble klart for dem at sønnen var Divine og hva Divine gjorde i Waters’ filmer, flyktet de til Florida. Først da Divine mottok seriøs oppmerksomhet mot slutten av livet, gjenopptok de kontakten; “Of course the last thing my parents wanted was a son who wears a cocktail dress that glitters, but they’ve come around to it.”

Someone has sent me a bowel movement!

Glenn ble kjent med Waters via felles venner. Han kom da rett fra en mordsak, som hovedmistenkt. En venninne ble funnet død, Glenn og hans venninne var de siste hun besøkte; Glenn fikset håret hennes kvelden før hun ble drept. Han satt 36 timer i avhør hos politiet før han ble løslatt. Morderen ble aldri pågrepet.

Waters – med sin forkjærlighet til det bisarre og groteske, og dyrkingen av mord og forbrytere – fant naturlig nok den jevnaldrende frisøren fascinerende. Waters var allerede da en aspirerende filmskaper og hadde sin egen gruppe personligheter rundt seg, de såkalte Dreamlanders, etter produksjonsselskapet han hadde i foreldrenes kjeller. Dreamlanders og Divine fant hverandre raskt. De utgjorde en sammensveiset liten gjeng, erklærte outsidere, der syretripper og organisert butikknasking utgjorde en del av hverdagen. Divine var dertil et festmenneske, og ble etter hvert også beryktet for sine ekstravagante selskapligheter.

Waters ga Glenn en liten rolle i sin andre film, ROMAN CANDLES (1966). Han så potensialet i den storvokste og feminine skuespilleren. Det var i den neste filmen, EAT YOUR MAKEUP (1967), der Glenn spilte Jackie Kennedy i en reenactment av Kennedy-drapet, at Waters sammen med sin faste sminke- og kostymemaker Van Smith skapte Divine-karakteren. En legende var født. En høyrøstet, vulgær og trashy monsterkvinne, som skulle få en av de mest særegne karrierene i moderne amerikansk underholdningsbransje.

Med sin outrerte fremtoning på film – som Divine raskt tok med seg inn i sitt private liv – og gjennom de makabre stunts han ble utsatt for i Waters filmer, ble han snart notorisk berømt langt utenfor undergrunnsfilm-miljøet. Dén ene scenen han alltid vil ble husket for – på godt og ondt definerte den så vel Divines som Waters’ senere karrierer – er den sensasjonelle avslutningen av PINK FLAMINGOES (1972), der han spiser fersklagt hundedritt for å bevise at han ér “the filthiest person alive.” Andre høydepunkter er å bli voldtatt av en kjempehummer (MULTIPLE MANIACS, 1970) og av seg selv (i en dobbel-rolle i FEMALE TROUBLE, 1975).

For Divine var dette stadier på vegen mot fullkommen berømmelse. “Of all the Dreamlanders, Divine wanted to be famous the most,” har John Waters skrevet; ”Deep down, he knew he was the most beautiful woman in the world, but how could he convince the rest of the blind fools on this earth?” For Divine var aldri fornøyd med bare å være Waters’ “ultimate glamour figure.” Allerede fra barnsben av drømte han om en karriere som stjerne. Han ville være en seriøs karakterskuespiller – uten drag – i seriøse filmer; han ville ha priser og heder, ikke bare være beryktet. Han elsket glamouren, champagnen og limousinene.

I’ll never wear those ugly shoes!

Etter PINK FLAMINGOES suksess, flyttet han til San Fransisco med Mink Stole, en annen av Waters leading ladies. Her gjorde han opptredener på Palace Theatre i varieteer og nattklubbshow med titler som “Divine and Her Stimulating Studs,” “Divine Saves the World” og “Vice Palace.” Dette ledet til en rolle i en off-off-Broadway oppsetning av “Women Behind Bars” (1977-78). Denne hadde såpass suksess at den igjen førte til en oppfølger, “Neon Woman” (1978). Teaterjobben gjorde at Divine måtte takke nei til en rolle i Waters neste film, DESPERATE LIVING (1977).

Divine var alltid Divine, men gjorde det også klart at det bare var en karakter han spilte. At han selv aldri gjorde det klart hvor grensen gikk mellom karakteren og ham selv privat, må man se på som en understrekelse av hans ønske om berømmelse. Han brukte Divine-karakteren for alt den var verdt, og vek ikke fra noe for å oppnå oppmerksomhet. Men om han var villig til å gjøre nær sagt hva som helst på foran kameraet, tok han sine roller svært alvorlig. Han er den bærende karakteren i alle sine Waters-filmer, og Waters vet det godt.

Waters skrev om ham i sin selvbiografi, Shock Value: “Divine is a beautiful three-hundred-pound man who usually plays women’s parts in my celluloid atrocities. I think of him as “he” when he’s out of costume and as “she” when he’s in drag. Divine prefers “shim,” but this is grammatically awkward. Divine loves tight, revealing clothes, large-size high-heeled shoes, and think nothing of dyeing his hair or shaving it off for purely stylish reasons.”

Man må forstå ham som en dragartist. Han var ikke transvestitt; selv sa han: “I don’t sit around in negligees and I don’t wear little Adolfo suits to lunch. Of course, if I had a couple of Bob Mackie outfits, things might be different…” Waters utdyper: “Divine has been so convincing on film that some of the public assume the offscreen Divine to be the same as his onscreen personality. This is, I suppose, a compliment to Divine’s acting ability, but after all, I don’t make documentaries.”

Kill everyone now!

Divine nøt en viss kjendisstatus på begynnelsen av 80-tallet, dog mest som følge av hans suksess som nattklubbsanger og discostjerne. At han ble discostjerne kom mest av en tilfeldighet, etter at han på oppfordring fra sin manager i 1979 gikk i studio og spilte inn “Born to be Cheap.” Låten slo an og en rekke andre singler fulgte. Særlig ble han stor i Europa, der publikum alltid har vært mer tolerante for det outrerte.

Denne perioden var også preget av stadige problemer med helsen. Divine var en stor mann, og overvekten slet på kroppen. I tillegg led han av alvorlige søvnproblemer, med en type kronisk voldsom snorking som fører til hukommelsestap og humørsvingninger, og i verste fall hjerteattakk og slag. I perioder plagde han av depresjoner og anfall av bitterhet. I mange år kjederøkte han også marihuana. Venner kan fortelle at han ofte sluknet der han satt, utslitt av søvnproblemer og røyking.

Det første virkelige omslaget i karrieren kom i 1981, med filmen POLYESTER, som ble så vel hans som Waters kommersielle gjennombrudd. “He’s one of my finest leading ladies,” uttalte Tab Hunter, Divines motspiller, en pikebedårer og stjerne fra 60-tallets ungdomsfilmer.

Waters var lite aktiv på filmfronten de nest årene. Divine pleiet sin discokarriere. Dessuten fikk han straighte roller i to filmer – de to eneste filmene han gjorde uten Waters som regissør – LUST IN THE DUST (1985; regi: Paul Bartel, igjen med Tab Hunter), og TROUBLE IN MIND (1986, regi: Alan Rudolph). Ingen av dem ble noen større suksess, men Divine hadde endelig fått en fot innenfor den kommersielle filmindustrien. Dog var det en ny Waters-film som skulle lede til det endelige gjennombruddet.

En knallprestasjon av Divine – igjen i to roller – i HAIRSPRAY (1988), fikk endelig karrieren til å ta av. Filmen ble en stor suksess på kino. Divine mottok til slutt kritikernes ros for rollene som den kjærlige husmoren Edna Turnblad og den bigotte tv-stasjonseieren Arvin Hodgepile. Divine kunne fornøyd konstatere, at “People who use to make fun are now fans. I had the last laugh.”

“I’m all dressed up and ready to fall in love!”

Endelig stod Divine på terskelen til ekte kjendisstatus. Desto mer tragisk da, at han aldri fikk oppleve den. Den 7. mars 1988 ble han funnet død på hotellrommet sitt i L.A. Dagen etter skulle han debutere som onkel i den populære trash-serien MARRIED … WITH CHILDREN (på norsk: VÅRE VERSTE ÅR). Han var også booket i studio for å gjøre innspillinger til en ny plate to uker senere.

Han hadde sluttet å røyke, han var på høyden som artist. Mens han sov sviktet hjertet. Han ble 42 år gammel.

Divine ville nok aldri unnsluppet sitt rykte – man spiser ikke hundedritt uten å få dritt slengt etter seg. Men i USA er en fortid alltid et pluss, nær sagt uansett. Og han viste gjennom sin karriere at han kunne utvikle seg og modne som artist; “All my life I wanted to look like Elizabeth Taylor. Now Elizabeth Taylor looks like me.”

Han vil bli husket. For sin håse stemme, alltid med en snert i replikken. For sin storvokste og kokette ynde. For flørtingen med kameraet og den fandenivoldske humoren. Divine var en god, gammeldags ham actor, en stor artist og en genuin stjerne.

ccccc

Cinemateket i Trondheim – høstkatalog 2005

© Tom Hovinbøle

Advertisements
%d bloggers like this: